Ikke Sint, Bare Veldig Skuffet

Jeg sitter i galleriet, hvor vi har åpent studio, men jeg lager ingenting lenger.
Bare hviler, etter to døgn med henging av sytråd fra taket. Snart skal alt ned igjen.

Så,
(professoren min sa hun skulle stikke innom. hun kom aldri, og nå er bilen borte. akkurat som hun sa at hun skulle hjelpe meg med teksten og aldri svarte. jeg må bare bli vant med å mase. ta mer plass. og ikke knytte relasjoner for fast. æsj. bløtkake liksom.)

Uansett.
I en slags kjedsomhet/uvitenhet/ tilltaksløshet så blogger jeg. Og ser gjennom andres blogger. Og hjemmesider. Jeg fant det her: hjemmesiden til avgangsutstillingen til mitt gamle universitet. Mye er veldig bra, god teknikk. På mange finner jeg ikke helt subject matteren, men kanskje jeg bare har vært for lenge i Sverige, har glemt å tenke engelsk fotografi. Photography, liksom. med ph, to ganger. Mye virker så uinteressant, uviktig. Greitnok at det er gode bilder, storformat, fine farger, god komposisjon, ikke noe støv eller søppel i bildet. Men så hva? Hvorfor skal jeg bry meg om at du har brettet traner i papir og plassert dem ute i naturen? Og det er greit nok, man kan kanskje si det om det meste av fotografi. det meste av iscenesettelse, det meste. Jeg tenker at det er da mulig, å ta bilder som ikke er så viktige. Men som får deg til å tenke noe, til å føle. Kanskje er jeg følelsesmessig avstumpet og besviken over å ha blitt glemt og byttet ut med noe viktigere. Like fullt.

Et annet aspekt som er en tendens, ikke bare for disse arbeidene, men som jeg har syntes å sett som en generell tendens innenfor samtidig fotografi, spesielt nytdannet fotografi, er de 'digitale tendensene'. Da Jei var ung (og så videre) var vi nødt til å lære oss mørkeromsarbeidet, nødt til å kopiere opp, svarthvitt og farge, mens det nå virker som det er fler og fler som aldri har satt sine ben inne i et mørkerom. Som utelukkende jobber digitalt, uten å nødvendigvis tenke så mye over hva det digitale er. Og jeg synes også at jeg hos disse digitale ungfuglene ser dragninger til at de fleste bruker de samme effektene og virkemidlene, sikkert det som digitalt gjør best, eller det som er enklest og mest virkningsfullt digitalt. Men tilsynelatende uten mye baktanke. Sier jeg som en gammel gubbe, som i det siste halve året nærmest utelukkende har printet mine bilder digitalt i, noe som jeg håper er kun midlertidig, en mørkeromsangst. Vi trenger ikke å gå nærmere inn på det, men det er verdt å nevne endog.

Uansett,
tenk på det,
til neste gang